Selvmordstanker?

Sorry dårlig blogging. Hytta i ferien. Tenkte jeg skulle oversette fra en veldig bra suicidal side, den er på engelsk og siden mange av leserene mine er unge, er det ikke sikkert alle forstår engelsk så godt, så da tenkte jeg at jeg kunne oversette. Jeg har en del dårlige, dårlige dager i det siste, og jeg så og si bor på den siden. Takk gud for at jeg skrev ned hva det sto der på ark. Selvmordstankene kveler meg.

"Om du tenker på selvmord, lest dette først:
Om du har selvmordstanker nå, vær så snill og stop og les denne. Det vil bare ta rundt fem minutter. Jeg vil ikke snakke deg ut av dine vonde følelser. Jeg er ikke en terapaut eller noen som helst annen helse person, bare en som vet hvordan det er å ha det vondt.
Jeg vet ikke hvem du er, eller hvorfor du leser denne siden. Jeg vet bare at i dette øyeblikk, leser du denne, og det er bra. Jeg kan anta at du er her fordi du har problemer og vurderer å avslutte livet ditt. Jeg ville foretrukket å være med deg i dette øyeblikket, å sitte og snakke med deg, ansikt til ansikt. Men siden det ikke er mulig, må vi nøye oss med dette.
Jeg kjenner mange som har ønsket å begå selvmord, så jeg har en liten ide om hvordan du kan føle seg. Jeg vet at du ikke er ute etter å lese en lang bok, så jeg skal holde det kort. Mens vi er sammen for de neste fem minutter, har jeg fem praktiske enkle ting jeg ville likt å dele med deg. Jeg vil ikke krangle med deg om selvmordstankene, men jeg kan forestille meg at om du tenker det, føler du deg temmelig dårlig.
Du leser ennå, og det er veldig bra. Jeg vil be deg om å bli hos meg resten av denne siden. Jeg håper det betyr at du er en liten bit usikker, et sted langt inne, om du virkelig vil avslutte livet ditt. Å være usikker på å dø er okei, og normalt. Det at du faktisk fremdeligs er i live i dette minuttet betyr at du fremdeligs er litt usikker. Det betyr at selv om du vil dø, vil en del av deg samtidlig leve. Så la oss holde på det, og fortsette i noen få minutter.

Begynn med å tenke over denne setningen:

"Selvmord er ikke valgt,
det skjer når smerte overgår reursene for å takle smerte."
Det er hva det handler om. Du er ingen dårlig person, eller gal, eller svak, fordi du føler deg suicidal. Det betyr ikke at du egentlig vil dø - det betyr bare at du har mer smerte enn du kan handle med akkurat nå. Om jeg begynner å putte på vekter på skuldrene dine, vil du eventuelt collapse om jeg putter på nok vekter. Uansett hvor mye du vil fortsette å stå. Vilje har ingenting å gjøre med det. Du ville selvfølgelig oppmuntre deg selv, om du kunne.

Ikke aksepter om noen forteller deg;"Det er ikke nok å være suicidal for." Det er mange typer smerte som kan føre til selvmord. Om smerten er levbar er forskjellig fra person til person. Hva som kunne vært greit for noen er kanskje for mye for deg. Om smerten bli ubærlig kommer ann på hvor stor resurser du har til å tolere den.

Når smerten overgår resursene for å tolerere smerte, blir selvmordstanker resultate. Selvmord er verken galt eller rett; det er moralt nøytralt. Det er helt enkelt at du ikke orker å takle smerten, lenger.

Du kan over komme selvmordstanker ved å gjøre en av to ting;  Finne en måte å redusere smerten, eller øke dine resurser til å tolerere dem. Begge er mulige.

Nå, vil jeg gi deg fem punkter til å tenke på:

1. Du må høre at folk faktisk kommer seg mellom dette, selv folk som føler det så ille som du føler deg akkurat nå. Statistisk sett, er det en veldig god sjangse for at du kommer til å leve. Jeg håper at denne informasjonen gir deg noe form for håp. 

2. Gi deg selv litt pusterom. Si til deg selv "Jeg vil vente i 24 timer før jeg gjør noenting." Eller en uke, husk at følelser og handling er to forskjellige ting, bare fordi du føler for å drepe deg selv, betyr ikke at du faktisk må gjøre det akkurati dette minutt. Putt litt mellomrom mellom dine selvmordstanker og selvmordshandling. Selv om det bare er 24 timer, du har allerede gjort det for fem minutter, bare ved å lese denne siden. Du kan gjøre det i fem minutter til, bare ved å lese resten. Fortsett, og forstå at mens du fremdeligs føler deg suicidal, handler du ikke på den følelsen, akkurat nå. Det er veldig oppmuntrende for meg, og jeg håper det er det for deg og. 

3. Folk får ofte suicidle tanker fordi de søker slipp av smerten. Husk at å søke er noe du gjør, og du må være i live for å gjøre det. Du vil ikke kunne søke noe, om du er død. 

4. Noen folk vil reagere dårlig på dine selvmorsdfølelser, enten fordi de er redde, eller sinte. De kan faktisk øke din smerte i stedet for å hjelpe deg, til tross for sine hensikter ved å si og gjøre tankeløse ting. Du må forstå at deres dårlige reaksjon er pga frykten, ikke deg. 

Men det er folk der ute som kan være med deg i denne forferdelige tiden, og som ikke vil dømme deg, eller krangle med deg, eller sende deg til sykehus, eller snakke deg ut av hvor forferdelig du føler deg. De vil rett og slett bry seg om deg, finn en av dem. Nå. bruk dine 24 timer, eller din uke og fortell noen hva som skjer med deg, det er okei å spørre om hjelp. 
Men ikke gi deg selv byrden av å prøve å håndtere dette alene, bare snakk om hvordan du kom dit du er, slipp løs masse press og det kan kanskje hjelpe deg med å øke resursene dine. 

5. Selvmords følelser er, i seg selv, traumatiske. Etter at de forsvinner, må du fortsette å ta vare på degselv. Terapi er en god ide, og det er mange forskjellige "Hjelp til selvhjelp" grupper tilgjengelige  på internett. 

vel, det har blitt noen minutter og du er fremdeligs her med meg. Jeg er veldig glad. 
Siden du har klart det så langt, fortjener du en belønning. Jeg syns du skal belønne deg selv ved å gi degselv en gave. Gaven du skal gi til degselv er resurs. Husk, tidligere i dette innlegget, sa jeg at ideen var å fikse at du fikk fler resurser enn du hadde smerte. Så la oss nå gi deg en resurs, eller to, eller ti. Frem til numeret av resurser overgår smerten. 

Nå, mens denne siden har gitt deg litt håp, er den beste resursen du kan gi oss selv er et annet menneske å snakke med. Om du finner noen som hører, og fortel dem hvordan du føler deg, og hvordan du kom til dette, vil du ha økt resursene dine. Vi får håpe at den første personen ikke blir den siste. Det er mange personer ute i verden som vil høre fra deg, det er tid til å se seg rundt etter dem. "

Now: I'd like you to call someone."

 

Jeg skal flytte, foresten. Jeg skal gå og si det nå. 

 

58 kommentarer

SILJE DERICHAM GUNDERSEN

01.03.2010 kl.20:53

bra skrive.

:-)

01.03.2010 kl.23:33

det virka som ei bra side, er kjempebra at det finnes sånne tekster :-)

lykke til med å fortelle om flyttinga!

Torhild

30.09.2010 kl.21:21

Fin blogg du har, og bra skrevet det om selvmord tanker.Jeg er mor til en gutt som ble 21 år i juli dette året, han slet med depresjoner og selvmordtanker og hadde gode og dårlige dager.

Han tok livet sitt rett etter sin 21 års dag, og hele min verden raste sammen.

Når folk velger å ta livet sitt er de dem etterlatte som sitter igjen med traumer, savn og vonde tanker og spørsmål.

Selvmord er alldri en god løsning, det finnes mye hjelp å få bare man oppsøker den.

psykisk helse

18.10.2010 kl.00:47

Torhild: det var virkelig hjerteskjærende å lese. Jeg kan ikke en gang se for meg hvordan du har hatt det. Det viktigste du må tenke på, er at det ikke er din feil.

Hovedgrunnene til at jeg ikke har gjort det, er jo hovedsakelig fordi jeg er redd for de jeg etterlater meg, men selvsagt, når jeg er nede nok, tenker jeg jo ikke slik at noen faktisk bryr seg om meg. Jeg håper det går bedre nå. Livet går somregel bare en vei når du har nådd bunn.

13.år

21.10.2010 kl.22:36

hjelp skriv tilbake om råd om å ikke ta selvmord eller selvmord om måter som ikke gjør vondt, pille?

hjelp!

Ukjent

22.10.2010 kl.21:50

Hva mener du med den røde skriften?

Har du linken til den siden du leste dette på?

psykisk helse

26.10.2010 kl.23:43

13.år:

hei.

Jeg tror det beste rådet jeg kan komme med, er å slappe av. Gi det litt tid, og snakk med noen om hva som plager deg. Sånn virkelig. Eller skriv ned alle tankene, og brenn dem gjerne i peisen etterpå, om du ikke vil noen skal vite. Mailen min, psykiskhelse@live.com kan du bare sende inn til, om du ønsker å snakke. Det viktigste å tenke på er at du ikke er alene. Og at det kommer bedre tider.

psykisk helse

26.10.2010 kl.23:44

Ukjent: den røde skriften er der fordi den var på siden jeg kopierte det fra. Og det kom på den linja når jeg oversatte den. Orginal siden husker jeg desverre ikke nå, heller. Beklager.

christopher

15.11.2010 kl.12:04

jeg vil gjærne ta en prat med deg. kunne ønske du tok kontakt med meg. skrev mailen min så om du vil legg meg til på msn eller send meg en mail. jeg trenger serriøst hjelp ...

anonym (b)

26.11.2010 kl.12:41

fin side. det va faktisk nyttig for meg :)

takk

07.01.2011 kl.23:44

hjelp meg

full_av_problemer

07.03.2011 kl.08:53

Originale teksten finner du på http://www.metanoia.org/suicide/

Hjulpet meg mange ganger den der............................

Henriette

14.03.2011 kl.17:55

det var bra skrevet og i det jeg leste dette følte jeg meg bedre..faktisk.

Nå er jeg ferdig og alle tankene kommer tilbake..

Mitt største problem er penger,jeg har ikke mye og alt holder på å falle rundt meg,i dag kom toppen av kaka og tror nå jeg velger å forlate livet. I det jeg sier dette til meg selv kommer tanke på alle rundt meg jeg egentlig ikke vil forlate,men likevell er alt så vanskelig att jeg ikk orker tanken på en dag til... alt jeg tenker på er penger. hvordan skal jeg overleve? betale huset? bil? osv,er tankene.. det å søke hjelp for min del har ikke gitt meg noe annet enn att der å da føler jeg meg bedre,men så fort jeg er hjemme alene så kommer tankene.. nei,dette går ikke lengre. takk for meg! -livet er ikke rettferdig det er i hvertfall sikkert...

21.03.2011 kl.20:31

Forstå deg veldig godt Henriette, livet kan til sine tider være et helvete. Tanken å slippe herfra føles som en befrielse. Jeg har prøvd helt seriøst 3 ganger.

Meg

20.04.2011 kl.00:04

Jeg har selv slitt med selvmordstanker siden jeg var rundt 14-15 år.

Nå er jeg snart 40 år så det har tatt på å gå med disse tankene i så mange år.

Noen ganger oftere en andre, men de blir aldri helt borte.

Fikk unger ganske tidlig i livet og det er de som har gjort at jeg har holdt ut så lenge.

Men nå er alt veldig tungt og har vært det i mange år, og jeg merker at tiden er inne snart.

Håpet jeg skulle klare å vente til ungene var voksene men jeg har ikke mer å gå på.

Har fått vite at jeg er bipolar og da vet jeg også at jeg aldri vil bli frisk, at dette skal følge meg resten av livet.

Jeg har ikke jobbet på 10 år og er hjemme alene hver dag.

Har ingen venner som jeg er sammen med men har en hund jeg lufter flere ganger om dagen.

Ofte så har jeg bedt om å få en dødelig sykdom så det ikke hadde vært min skyld at jeg døde.

Jeg har forsøkt flere forskjellige medisiner men det er så mange bivirkninger at jeg ennå ikke har funnet den rette.

Det er ikke riktig å måtte leve for andre, jeg må ville leve for meg selv.

Har alt mistet tre venner som har tatt sitt eget liv, de slet med rus men det er ikke noe jeg sliter med. Hadde jeg bare hatt gleden som mange andre har, men jeg kan ha en fin dag og likevel tenke at nå hadde det vært fint å fått sovne inn. Sovne inn når det skjedde noe positivt.

Dessverre tar ikke dignitas slike som meg, som er psykisk syke.

Skulle gjerne ha brukt dem, men man må være sin egen lege og bøddel.

Faren er at man ikke klarer det men blir skadet for livet....

Når jeg ser på f.eks Tangerudbakken så virker de alltid så lykkelige og bekymringsfrie.

Slik skulle jeg ønske at jeg hadde det, men vi får se hva som skjerm, uansett så har jeg ikke energi til å holde ut så veldig mye lenger......

mattias

23.05.2011 kl.21:07

jeg tenker egentlig at jeg ønsker å dø grunnet manglende verdigrunnlag. ikke paga smerten. hvis jeg kunne velge ønsker jeg ikke å oppmuntre meg selv til livet men til avslutningen.. senest idag så kuttet jeg meg 20-30 ganger på bena der ingen kan se.. resusrene mine som mor har ikke tro på meg. kjæresten stakk og vennene er der bare avogtil. spør på hva annet dem kan gjøre isteden... ringe proffesjonell hjelp? psykeriatrien i norge suger, du får piller som gir ønsket effekt men ødlegger hodet ditt mer og øker selvmordsrissikoen din betraktelig! hadde det ikke vært for at småsøskena mine hadde jeg vært død for lenge siden. live and love the shityness of life<3

IDA MARIE

06.06.2011 kl.00:50

bra skrevet! sitter her å griner liksom.. :/

Tone

08.06.2011 kl.09:51

Jeg er en jente på 16 år, som har hadt ordentlig selvmordstanker, i litt over to år. Det kan vare så lenge, og det blie bare verre og verre. Men jeg finner mine metoder å takle det på, og det er jo ikke min feil? Døden er ikke annet enn jeg lager selv, og jeg føler meg død allerede, og syns det er vanskelig å takle det, hvordan skal jeg da takle og være virkelig død? Det å føle seg levende, når man er død, er sikkert også vanskelig. Jeg er forvirret, men døden er bare det jeg skaper selv.

Men det kan gå over om to minutter, det kan gå over og en uke, felere månder, om flere år. Pluttselig, er det en dag, der det skjer noe fantastisk. Forrest Gump, er en film, som har gitt meg litt håp tilbake, at en dag, vil det snu, sånn pluttselig, og den dagen vil være fantastisk, og jeg kommer ikke til å angre et sekund på at jeg lever!

Jeg syns dette var veldig bra skrevet av deg, altså! Jeg har også en blogg, der jeg skirver om mine psykiske lidelser. Har vært på sykehuset ett parr ganger, blitt henta av sykebil, mobbing på skolen, masse vanskilgheter hjemme og går nå på en skole på sykehuset, pga vanskene mine, og mobbing på skolen. Jeg har alltid vært psykisk syk, men en dag skal jeg snu det om på en styrke. Jeg føler meg svak nå, men den dagen, da noe fantastisk vil skje, som skal forandre hele livet mitt, skal jeg som sakt ikke angre. Jeg håper du holder på denne bloggen, og jeg skal prøve å bli fast leser, fordi dette er utrolig bra gjort av deg! Jeg vet ikke åssen det er med deg nå, men jeg håper du også vil finne stryken du har i deg, for det er tydlig at det er ubeskivelig masse! :)

Anonym

14.06.2011 kl.21:46

Jeg har faktisk vurdert å ta selvmord flere ganger. Jeg hater livet mitt, jeg blir mobbet hver dag på skolen. Helt siden 1.klasse har folk slengt dritt om meg. Og jeg har prøvd å si ifra til lærerne flere ganger, men de gjør så lite med det.

Aryan Hamid

19.06.2011 kl.19:27

Meg.

Jeg håper du lever fortsatt. At du ennå ikke har tatt livet ditt. Jeg kjenner deg ikke, og jeg er heller ikke på din alder. Men du er helt sikkert ett fantastisk menneske. Du sier selv at du har barn, og de er HELT sikkert meget glade i deg. For dem betyr du sikkert veldig mye. Hvis ikke det, altså tanken på dem kan holde deg tilbake, i fra å begå selvmordet. Så vil jeg råde deg til å skrive en bok om tankene og smertene som kommer gang på gang. Jeg har stor interesse av å lese den en gang i framtida, og du vil samtidig føle deg mye mye bedre. Det er jeg sikker på, for da har du kastet alt ut på ett papir. Ett papir som blir til en bok, og en bok som blir til ett suksessprosjekt. Tror mange vil kunne ha glede av å lese den.

Hilsen en 21 åring, som har alt i livet(Nå snakker jeg om glede). Men som likevel har selvmordstanker.

Gå be Gud. Min Gud er Allah og Muhammed er hans profet. Inshallah, alt blir bra:-)

...

25.07.2011 kl.17:43

Jeg kjenner meg igjen i mange av innleggene her. det har skjedd mye i livet mitt, som har gjort det vanskelig å leve. Da jeg var liten ble jeg mobbet, så jeg skiftet klasse. Jeg følte endelig at jeg hadde fått det bra, og fått meg venner, men så fikk jeg vite at jeg var syk. Jeg hadde fått kreft. Dengang hadde jeg ikke selvmordstanker, og ble bare redd for å dø. Jeg var bare 12 år. Da jeg var 14 hadde jeg kjempet meg gjennom sykdommen, og gikk delvis på skole. Var ennå syk, men hadde ikke diagnoeen kreft. På ungdomskolen ville plutselig ingen være med meg, og jeg hadde ingen venner. Det har jeg fortsatt ikke. Jeg har fått vite av legen at jeg er overvektig, kansje fordi jeg bare sitter hjemme. Alt dette trykker veldig på, og jeg har mistet lysten om å leve. jeg tenker på å ta livet mitt flere ganger hver dag, og takler det snart ikke mer. Det eneste jeg tenker på, er framtiden. Jeg har ett håp om å en dag få venner, noen som er glad i meg, men jeg vet bare ikke om jeg klarer å vente. Jeg har heldigvis en mor som støtter meg, og går til psykolog. det føltes deilig å lese det du/dere har skrevet, og det var deilig å få skrive om hvordan jeg har det, til noen som faktisk forstår meg.

Jente, 17år.

...

25.07.2011 kl.17:49

Jeg kjenner meg igjen i mange av innleggene her. det har skjedd mye i livet mitt, som har gjort det vanskelig å leve. Da jeg var liten ble jeg mobbet, så jeg skiftet klasse. Jeg følte endelig at jeg hadde fått det bra, og fått meg venner, men så fikk jeg vite at jeg var syk. Jeg hadde fått kreft. Dengang hadde jeg ikke selvmordstanker, og ble bare redd for å dø. Jeg var bare 12 år. Da jeg var 14 hadde jeg kjempet meg gjennom sykdommen, og gikk delvis på skole. Var ennå syk, men hadde ikke diagnoeen kreft. På ungdomskolen ville plutselig ingen være med meg, og jeg hadde ingen venner. Det har jeg fortsatt ikke. Jeg har fått vite av legen at jeg er overvektig, kansje fordi jeg bare sitter hjemme. Alt dette trykker veldig på, og jeg har mistet lysten om å leve. jeg tenker på å ta livet mitt flere ganger hver dag, og takler det snart ikke mer. Det eneste jeg tenker på, er framtiden. Jeg har ett håp om å en dag få venner, noen som er glad i meg, men jeg vet bare ikke om jeg klarer å vente. Jeg har heldigvis en mor som støtter meg, og går til psykolog. det føltes deilig å lese det du/dere har skrevet, og det var deilig å få skrive om hvordan jeg har det, til noen som faktisk forstår meg.

Jente, 17år.

Javel

05.08.2011 kl.05:52

Alt for mye å lese, orker ikke.

Anonym.

06.08.2011 kl.02:55

Takk.

Nils

11.08.2011 kl.13:18

Det sies at penger ikke kan gi lykke, men tanken på mine økonomiske problemer gjør meg nedstemt og gjør meg fysisk dårlig, gjør at jeg ikke klarer å kjenne de små gledene i hverdagen som betyr så mye. Sånn ting er nå, blir det bare verre og verre, gjelden øker fra mnd til mnd, har begynt å jobbe nattevakter for å prøve å få det til å gå rundt men det strekker fortsatt ikke til og jeg ser min sønn på to år ennå mindre en før. Hvordan kan det ha seg at noen av oss har det så ille i dette som skal være verdens beste land å bo i....? nilsiv@live.no

Levin

30.08.2011 kl.17:56

Takk for dine kloke ord. Jeg sliter selv nå. Jeg har en eks som har gått til nær sagt alle naboer - over 20 hus og fortalt grove løyner om meg. Jeg har mottatt trusler, naboer hilser ikke mer og jeg har mistet flere venner i det som har skjedd. Eksen er rett og slett ond og hatefull mot meg, men jeg har ikke vært annet enn snill, dumsnill! Jeg plukket henne opp fra rennesteinene etter at hun hadde forsøkt selvmord og hun hadde ikke penger eller noen ting. Nå svarer hun, takker meg, ved å kjøre meg helt ned dit hun selv var.

martin

13.09.2011 kl.08:34

det sies at du bare kan søke hjelp,men den går ikk jeg på en tur til....har forsøkt selvmord fler ganger,fått litt hjelp og så står man der alene igjen...føler enda mer skam ovenfor familie og venner pga det jeg prøvde på..har nå igjen sånne tanker,åskal nå lykkes med det...orker ikke mere.har som sagt prøvd før og bare tillfedigheter har gjørt at jeg sitter her nå..

Anonym..

20.09.2011 kl.19:37

Tusen takk. Jeg har lett lenge etter en tekst som denne. Jeg har slitt med dette i fire år nå, og det begynner å bli mye nå. Går snart tom for disse ressurssene..

Det er hardt å være psykisk syk.

Uskjent.

27.09.2011 kl.01:15

Hei jeg er en jente på 13 år som ble mobbe hele barne skolen, jeg har prøvd å drukne meg slev en gang men mamma fant meg. Jeg en venn hun er min bestevenn men vi går ikke på samme skolen fordi hu er 2 år eldre enn meg men jeg blir kalt emo sånn ca vær dag jeg får høre at jeg bare kan går å kutte meg fordi det ikke er noen som vil ha meg her jeg kutter meg daglig fordi jeg har så mye smerte i meg at jegtrenger å føle en annen smerte for den smerten som er inni meg er værre enn noen annen smerte. Jeg gråter meg selv i søvn nesten vær dag og jeg blir mere deprimert av å være borte fra skolen jeg har selvmords tanker heletiden jeg har bare lyst til å hopp utfor et tog og bare død fordi det ingen som vil ha meg ikkje en gang foreldrene mine bryr seg noe særlig......

anonym

25.10.2011 kl.17:36

Hei, alle sammen!

Jeg synes det er inspirerende å høre på alle kommentarene deres. At dere åpner dere så mye, og fortsatt prøver å ha håpet oppe! Jeg ble mobbet på ungdomskolen hver eneste dag. På barneskolen var jeg godt likt, og var venner med alle. Når jeg begynnte på ungdomskolen tålte ikke de andre elevene at jeg var smart, sporty og hyggelig. Jeg spilte musikk, og var god i det jeg drev med. Jeg bor et sted der miljøet er lite, og når en ny person som var litt "ulik" de andre, var personen er fiende. Jeg gråt veldig mye, og holdt det for meg selv veldig lenge. Jeg turte ikke å åpne meg for noen, og tanken på selvmord slo meg flere ganger.

Jeg er fosterbarn, og flyttet i fosterhjem da jeg var 6. Fosterforeldrene mine har alltid prøvd å stille opp for meg, så vi har på mange områder blitt knyttet. Jeg var et gatebarn når jeg var liten, og hadde ikke noe hjem. Jeg var etterlatt sammen med en mor som er/var svært psykisk syk. Heldigvis meldte noen fra. Siden den dagen ble livet mitt forandret.

Jeg kaller fosterforeldrene mine for mine egne foreldre, men har den siste tiden tvilt sterkt på om jeg vil det. Fostermoren min har slått meg og kalt meg ting om min fortid som gatebarn. Noen ganger skulle man tro at hun var verdens beste mor, men mange ganger klikker det for henne. Hun kaller meg navnet til min biologiske mor, og ser på henne som et vrak. Hun er SYK! Det er ikke hennes feil engang... Når tilsynsfører skal komme hjem til meg har fostermoren sagt hva jeg skal si til henne, og at jeg ikke må si at hun slår meg. Hun sier også at jeg skal si at jeg ikke vil ha kontakt med min biologiske mor. Fosterpappaen min blir mye "mobbet" av henne, og han tørr ikke å svare tilbake. Jeg kunne ønske de en dag ble skilt.

Jeg synes at fostermoren min virker psykisk syk. Jeg husker at når jeg flyttet til der jeg bor nå, sammen med mine nye foreldre, klarte jeg ikke å gråte. Hun slo meg derfor hardt så jeg skulle begynne å gråte. Jeg var jo ødelagt pga. min fortid, og hun straffet meg pga. det... Nå er jeg 17-år gammel, og går på videregående. Jeg gleder meg til jeg flytter ut. Jeg studerer realfag, og tar de vanskeligste fagene på skolen. Vennene mine på skolen holder meg oppe.

Jeg vil flere ganger gjøre slutt på livet, men det er noe som holder meg igjen! Jeg vil ikke tape! Jeg vil vinne! Jeg vil bli lege!

HUSK allesammen: Vi er kanskje stemplet som svak, men det finnes ingen sterkere!

j19

09.11.2011 kl.21:26

du reddet meg i dette øyeblikk! eneste grunnen til at jeg ikke er død nå er denne siden og at jeg ikke unner noen av de rundt meg sorgen og skyldfølelsen etterpå.

jente på 13 år

19.11.2011 kl.12:46

Jeg trenger hjelp.

Og om du kan hjelpe meg, det hadde vert fint.

Som du sikkert skjønner så har jeg det på samme måte som alle de andre som har kommentert her.

Jeg skader meg selv og tenker på å ta livet mitt. orker ikke tanken på å leve lenger.

Så legg meg til på msn eller no :)

msn add din?

Hedda

01.12.2011 kl.20:18

Har hatt disse tanker i 1 månde nå! En veldig god venninne av meg tok sitt eget liv for ca. 1 månde siden, og får det så ble det slutt med han som gjorde dagene mine mye bedre (kjæresten.) Jeg har en mamma med ME, og dt gjør ikke ting så mye enklere. Jeg har jo egentlig ett greit liv, når du ser dt fra utsiden. Jeg har mange venner, aldri blitt mobbet, ikke noen så veldig store probler hjemme heller. Men uansett så føles det som om jeg ikke er verdt noe, jeg har lyst til å ende den smerten jeg har. Jeg har slitt en stund nå, og jeg er ikke den personen som snakker med folk om problemene mine! Jeg har selvskadet meg selv noen ganger. folk sier dt er for å få oppmerksohet, mn det er for å få fysisk smerte istede for den psykiske..

Jente 13 år

15.12.2011 kl.04:35

jeg er ganske sikker på at dette innlegger har reddet noen liv. (inkludert mitt).

Så jeg vil bare takke deg! så... takk!

Caroline

16.12.2011 kl.00:23

Gode ord :) eg er ei jente på 15 år og vil ha en plass å utrykke/skrive om mine følelser. Akkurat i dette øyeblikket, tenger eg på å ta sjølvmord.. vennene mine/ikkje vennene mine, behandler meg på en dårlig måte.. mora mi kjefter på meg hele tiden, og da blir ho veldig høglytt! Noen ganger er eg redd for at ho skal slå meg.. Ho er alltid full av sinne.. eg har alltid slitt med sjølvbilde og sjølvtillit, og nå når eg er komt i denne alderen, er det blitt ekstremt mye verre.. Eg føler meg overvektig.. Eg har aldri hatt kjæreste, så dermed aldri følt meg elsket.. ikkje av foreldrene mine, dei seier aldri at dei er glad i meg, eller uttrykker det på noen som helst måte.. Eg vil bare dø..........

Dame

06.01.2012 kl.10:40

Holder ut litt til, prøver så godt eg kan!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Smerten er bare såååååååååå vondt å bære på............................... Ingen forstår................ mange vet om mine tanker om å avslutte livet men eg er aleine og da er de vanskeligt å holde seg i livet.....................

Ønsker alle som bærer på tanken og planer for å avslutte livet om at de må bli ta godt vare på og at noen er der med dei. Lytter og gir forståelse, hjelp og omsorg. Alle trenger noen!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

13.01.2012 kl.20:48

jeg har lyst til å dø, ingen liker meg, jeg prøver alltid å passe inn, men jeg blir ikke godtatt, alle baksnakker om meg, jrg har bare lyst til å forsvinne fra verden, føles som om jeg ikke tilhøre denne delen av verden.

Mann 27år Oslo

02.02.2012 kl.19:23

Hei alle sammen.

Har lest litt nå på denne siden og det hjalp meg litt.

Jeg har vært i et forhold i 4år med jenta i mitt liv. Men dessvere så måte jeg ofre meg for familien min som ønsker at jeg gifter meg med en fra samme land. Jeg har hat problemer med dette i 4 lange år. Hele tia dag for dag uke for uke mnd etter mnd har jeg tenkte at alt blit bra og at jeg kan leve med hu som r i mitt liv. Men nå har det gått 4mnd siden jeg slo opp med hu for å komme meg tilbake til min familie og høre på dem. Jeg har ikke blit sammen med noen andre siden. Jeg sitter her helt alene og agngrer på det jeg har gjort. Vil så gjerne gå tilbake til hu jeg var sammen med og leve mitt liv med hu. Men hu svarer ik på mine mld ell tlf.. Jeg har et stort tom rom i meg som ingen kan fylle. Gleden i mitt liv r helt bort og jeg skjønner ik hvordan jeg selv kunne gjøre sånt mot meg, men nå r dt for seint. Hater live mitt

Jente 14 år.

14.02.2012 kl.18:43

Hei! Jeg er en jente på 14 år som har slitt med selvmordstanker i nesten to år. Det eneste jeg ønsker er å dø. Jeg takler ikke skolen, og jeg har ingen venner. Moren min er alltid sint og jeg er veldig ofte redd henne. Alle dager og hele dagen sitter jeg innelåst på rommet mitt og bare tenker på å ta livet mitt. Det er det eneste jeg ønsker. Men hver gang så lurer jeg på hvordan jeg skal gjøre det. Jeg vil bare at det skal skje fort og at jeg ikke kjenner noen smerter. Jeg tror jeg har skrevet 23 brev på ca. 4 sider til folk som har vert i livet mitt. Og på noen har jeg skrevet hvor mye jeg hater de osv. inkl. moren min. Jeg har så lyst til å drepe meg selv, og skrive til moren min at det var pga. henne jeg gjorde det, og at hun ikkje er verdt å bli kaldt mamma. Og at hun ikke fortjener det. De tre største grunnene til at jeg vil begå selvmord er på grunn av skolen, moren min og at vennene mine svikter meg og de baksnakker meg hele tiden.

Idag har jeg vert hjemme fra skolen og planlagt selvmord. Jeg har ingen måte å gjøre det på. Drukning og henging er for vondt. Og knivstikking. Viss jeg hadde hatt en pistol, hadde jeg skutt meg selv akkurat nå.

Ungdom på snart 17. år

27.02.2012 kl.20:24

Hei! Jeg har det helt fint nå, men for noen måndeder siden ville jeg ta selvmord pga. av at jeg ble mobbet for at jeg likte Justin Bieber. Jeg er gutt og jeg ble stemplet som homo. Jeg ville at andre skulle synes synd på meg og savne meg. Jeg ville hevne meg på alle! Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare det. Jeg spurte en venn om hjelp og fikk nei som svar, da ble jeg lei meg. Jeg prøvde med en kniv når jeg var hjemme alene, men bare synet av kniven gjorde meg redd, den dag i dag vet jeg hva som reddet meg. Justin Bieber! <3 Muligens også familien, som jeg er så glad i og Arbeiderpartiet!

ellna

22.04.2012 kl.20:22

jeg sitter her og det er nå andre gangen selvmord tankene i løpet av 2 mnd kommet opp.. jeg er av den typen som ikke sier så mye av følelsene.. av den typen som sier jo jeg har det fint om noen spør hvordan jeg har det. jeg vet hvordan jeg skal ta livet mitt og den er i boks .. men det er en del av meg klarer ikke å gi slipp på dette live. mine to barn.. tanken å ikke holde de lenger eller hvordan kommer de til å takle det er det som stopper meg.. kun de to.. alt og alle de andre finner en vei t å leve videre men mine to barn..men så tenker jeg de ville jo kanskje hatt det bedre uten meg.. ville fått en bedre hverdag.. for akkurat nå så sliter jeg.. har korte lunter, skriker og kjefter på de .. og får den dårlige sammvittigheten.. de skal slippe at dette om jeg bare forsvinn..

j 29

25.04.2012 kl.20:19

hvordan skal en klare å leve med mobbing, vold, voldtekt, traumer, at en føler at du har forlatt kroppen... ? pykolog har eg prøvd men de bare jatter med....

25.05.2012 kl.16:50

Jeg vet akkurat hva du mener, de to setningene dine forteller hele livshistorien min.

Jente 24

04.07.2012 kl.12:43

Har lest alt på siden og er virkelig rørt. Trist at det er sånn, men samtidig ser jeg at jeg ikke er alene.

J29: Barna dine trenger deg selv om du kjefter og kansje føler at du er en dårlig mor. Tro meg! Det verste er hvis de mister sin mor, og de spm de får og den tristheten at de aldri ble ordentlig kjent med deg.

Gjennom det jeg leste nå føler jeg at jeg skal ta tak i mitt liv! Flytte, gjøre nye ting, bare komme seg vekk fra gammelt mønster.

Og det er viktig å ha venner. Har ikke det selv, men man må jo bare prøve å få det...

Ønsker dere alle lykke til.

Håper ingen har tatt/tar selvmord her :(
Braa skrevet! Jeg hadde en utrolig utrolig tung periode, jeg var hjemme alee og klarte ikke tenke på noe annent enn "selvmord" jeg tenkte " Jeg må ta selvmord, ALLE hater meg" "Jeg er såå stygg" "hvorfor lever jeg engetlig ---> fortjener en stygging som meg det ??" såå gikk jeg helt plutselig bort til kjøkken benken og tok frem en kniv, jeg holdt den mot "hjertet" og tenkte "skal jeg gjøre dette ??" nei oj, tenk på dii rund meg da, tenk på bestevennene miin og tenk hva dii kommer til å si ?? tenk på mamma tenk på pappa tenk på søstraa mi. Tenk på ALLE vennene mine ?? bryr dii seg om meg ?? oxo kom mamma da, så jeg la kniven tilbake føre hun så det. Jeg tenkte på dette i noen uker. Jeg klarte bare ikke å tenke klart. det var så vanskelig. Jeg satt ofte alene i friminutta, jeg satt og gråt i et hjørne alene et sted i skolegåren ofte. Og nå, ca et halvt år senere har jeg fått meg kjæreste og 2 ORDENTLIGE venner som jeg virkelig kan stole på!! Siden kjæresten miin såå meg ofte sitte alene og gråte spurte han hva det var. Så sa jeg ALLTID ikke no, alt får bra. Så sa han alltid "er du sikker, går det bra med deg" men jeg var joo seff ikke tøff nok til å si "nei, nei alt går ikke bra" heller sa jeg ALLTID " 3 ord, det går bra" men nå for noen dager siden spurte jeg han "vet du hvorfor jeg har vært leii meg veldig ofte" ?? da svanre han "Neii :/" så da fortalte je gdet til han da, siden han er den persjonen jeg stoler mest på i HELE verden!! så da fortalte jeg alt til han. Han saa at jeg ALDRI ALDRI måtte finne på noe sånn. Fordi han elska meg såå mye! og fordi han ikke klarte tanken på å miste meg, så sa han om du dør så dør jeg oxo. Og jeg er jo lei meg veldig ofte fordi at jeg tenkte på selv mord og hadde kjempe dålig selvtillit. Oxo sa jeg til kjærestenmiin, det ble hvertfall mye bedere dii gangene du kom bort til meg åså "jentamii, jeg ser at de ter noe" "kan du ikke sii hva det er så jentaami ?? <33 MEn jeg var aldri tøff nok til å si det. Men for noen dager sia bestemmte jeg meg for at jeg skulle si det til han, for da er det jo lettere for han å trøste meg da jeg er leii meg. Men ja, jeg tenker ikke sånn lengere nå, jeg er bare såå UTROLIG skuffa over meg selv for at jeg bare tenkte det! for at jeg ikke fortalte det til noen. for at jeg har gått rund i et halvt år med dette alene. En jente på 12 år som går rundt med denne store hemmilgheten alene = Meg, jeg har jo heldigvis kjærestenmiin daaah, han oppmuntrer meg og sii såå mye positivt til meg såå, han gjør dagen min bedere! Uten han, tror jeg at jeg hadde vært såå dum og tatt selvmord jeg. Men ja, det var litt min historie da. UTROLIG glad den dagen idag for at jeg ikke gjorde det!

- Sofie

amandante

30.07.2012 kl.22:35

Dette er så bra, her er det så mange kloke og fine mennesker.

Jeg gikk selv i 1 år og tenkte konstant: Vil jeg leve eller dø.

Jeg ville leve like mye som jeg ville død.

Jeg prøvde meg på piller men tok bare litt, ville ikke skade kroppen min.

Det var nok veldig lurt og ganske bevisst ja.

Dette er en del år siden, jeg kom meg gjennom og nå har jeg det bra. Relasjoner blir brutt, fok rundt meg blir syke, kjærlighetsforhold brytes brutalt., men jeg vet at jeg har meg selv. Av en eller annen merkelig grunn har det skjedd en forandring. Kanskje jeg gav slipp på alle lengslene om å bli elsket og sett. I grunnen er det jo bare noe som kan skje i små glimt. Så er det så mye andre ting som også fikk plass.

Gutter og jenter, hold ut, vær mest mulig snille mot deg selv og minst mulig moralistiske. aksepet alt som kommer, det er deg nå men, og du er så mye mer en akkurat det. Det vet du innerst inn, stol på det!

Tor Egil (15)

10.09.2012 kl.20:51

Jeg har sosial angst. Det har jeg hatt siden jeg var 4 år. Jeg er også bipolar/manisk deprisiv. I 5 år har selvmordstanker vert en del av livet mitt. For 2 år siden døde min morfar, som jeg har sett opp til i alle år. På lørdag døde farmor. Jeg har det helt jævlig, og vurderer selvmord, en gang for alle. Noen som kan gi meg noen råd for å komme igjennom dette?

vilikkemere

13.11.2012 kl.22:42

jeg skulle likt å ringe deg :/

ilias

14.11.2012 kl.22:55

du hjalp meg virkelig jeg prøvde å kukke meg selv i halsen før jeg fikke lest dette takk takk you save my life gud velsigne deg <3

Sissie87

24.11.2012 kl.00:00

Hei. Jeg må si at jeg er mektig imponert over deres ærlighet og tanke delinger på denne siden.

Jeg er selv deprimert, og har selvmordstanker!- men hvorfor, det er uvisst. Senest i dag satt jeg tre kvarter i bilen og funderte på hvordan jeg skulle utføre selve drapet på meg selv!. Nå sitter jeg her fremdeles da, i live. Og tenker på hva jeg egentlig klager på. Har en fantastisk mann i livet mitt, to barn fra før og en stesønn. Hva søren! Du ha det du trenger, tror jeg. Fysisk sett har jeg det, men hva med psykisk? Den biten dør mer og mer.

Frykter igjen for å få de tankene, hva gjør jeg da?.

Mvh sissie

Jeg sliter....

05.12.2012 kl.21:26

Dette var en veldig fin tekst. Jeg sliter på skolen og har høyt fravær og helt siden foreldrene mine fant det ut har livet gått rett nedover, karakterene har gått nedover og motivasjonen for skolen har jeg mistet. Jeg sliter med dårlig humør og har flere ganger tenkt på selvmord, men tankene om at livet blir lettere har hjulpet meg. Jeg har tenkt på å snakke med mamma om problemene, men er redd for konsekvensene.

Noen råd?

24.12.2012 kl.09:57

Drit i frykten, hva har du å tape? tenk på denne måten isteden, hvis alternativet er "slutten", hvorfor ikke gi alt du har igjen og ta alle sjanser for å komme deg ut av helvete! Ender du livet ditt så ender du alle sjanser for å snu på det. Prøv og se hvem som kommer til unnsetning....

joydivision

12.02.2013 kl.23:32

prøvd alt... men er sikkert feil forum dette er 37år.. fratatt 3 nydelige barn mistet mitt livs kjærlighet og har det rett og slett ikke bra ønsker en ny vår men er innesluttet og klarer ikke ta kontakt med folk jeg ikke kjenner sitter alene hele tiden med tanker ingen skulle ha er ikke religiøs men fint om noen er på den andre siden:)

Tommy 19

30.04.2013 kl.12:12

Hæi. Jeg har slitt med selvmordstanker helt siden jeg var 9 år gammel. Men det er oppturer og nedturer. Men det siste året har det hvært jævlig. Klarer nesten ikke å tenke på noe annet en selvmord. Den lange nedturen jeg har hatt, startet etter at jeg var på en fest i fjor i mars. Jeg var dom og prøvde noe som jeg ikke skulle ha prøvd. Det var noe som di kaller for syntetiskhasj eller syntetiskcannabis eller noe såndt. Men etter det så har jeg slitt veldig med nerver. Blitt veldig paranoid, tror at allt går galt med meg, at jeg ikke er bra nokk til noe, at jeg ikke fortjener å leve osv. All denne uro og fortvilelsen jeg har hatt har gjort meg ukonsentrert i timene. Alle karrakterene har gått rett ned. Da jeg starta som lerling så valkte jeg feil yrke. Men fortsatte bare på tross. All den uro jeg har hatt i huet har jort det at jeg ikke får til å konsentre meg på jobb. Arbeidsgiveren min ville ikke ha meg till å jobbe for han lengere, så jeg bestemte meg for å si opp jobben min. Så nå er jeg arbeidsløs, og prøver på å skaffe meg ny jobb men har ikke lyktest. Jeg slitet med fæle tanker hele tiden. Noen som har noen gode råd?

usynlig

03.05.2013 kl.10:30

hvem skal man ringe ? Jeg er redd de vil trekke seg unna eller ikke vite hva de skal si eller gjøre. Jeg vil ikke sette noen av mine nermeste i den situasjonen der de føler seg hjelpesløs.

Jeg liker innlegget dit, du har peiling på hva du prater om.... men når det kommer til psykiske lidelser så opplever vi alle dem forskjellig....

Hvordan skal man fortelle noen om at man har tanker om å ende livet?

gutt92leiseg

19.05.2013 kl.07:02

Etter jeg leste teksten din føler jeg meg bedre, jeg kommer sikkert til å føle meg elendig igjen en annen dag eller senere men det du skrev om er viktig, jeg har lenge sittet med tanken på å avslutte livet mitt, men jeg vet at familien min ville følt seg elendig om jeg tok selvmord uten at de visste om hvordan jeg har det. Jeg mistet kjæresten min, etter det klarte jeg ikke å takle skolen og jobben så jeg sluttet å flyttet vekk. Det er vanskelig og noen ganger skulle jeg ønske jeg slapp å føle slik jeg gjør... Jeg bryter meg selv ned men jeg har ingen i livet mitt, jeg føler at jeg ikke lever som man skal gjøre sliter med tomhet. Jeg føler meg sakte men sikkert klar for skole igjen. Kansje begynne å leve igjen, men ensomheten er for meg vanskelig og takle... Tiden får vise!

Raymond

22.06.2013 kl.13:40

Mann 47 bare meg som er voksen å sliter?

Kvinne på 32

20.07.2013 kl.14:55

Ikke bli altfor asosial. Vær med på ting, sammenkomster. Om det så bare er med familien... Da er det i hvert fall trygt, hvis du sliter med f.eks angst. Det er dine nærmeste...

Snakk med noen som står deg nær om at du har det tungt, at du sliter og om den/de har noen råd til hva du kan gjøre?

Gråt når du er lei deg. Ikke steng inne!

Jeg har vært deprimert i mange mange år, også som barn.

Og det har på en måte blitt noe som har fulgt meg opp gjennom årene.

Noe som har lettet veldig på det dystre humøret har vært å skaffe meg kompiser.

Skaff deg venner selv. Ikke vent på at andre skal kontakte deg.

ALLE er verdt noe, selv om de ikke kan se det selv eller forstå på hvilken måte de er det.

Og alle har noe godt i seg... Som kan glede andre hvis man ikke klarer å glede seg selv...

F.eks ved å hjelpe noen? Da begynner man å føle at man kan være til nytte.

At noen trenger en... En positiv, god begynnelse.

Begynn i det små. Sett deg små mål... Hobby! Det finnes så mye for enhver smak.

Noe å fylle dagene med. Utrolig viktig! Så man ikke sitter med de negative tankene...

Når du har mye å henge fingrene i forsvinner tungsinnet gradvis.

Du er rett og slett for opptatt med å tenke negativt. Tankene er fokusert på noe helt annet.

Ut og gå tur! Selv om du ikke har lyst. Særlig da! Jeg har mange ganger tvunget meg selv ut!

De første minuttene er kjedelige. Etter hvert som jeg går, kommer energien sakte og jeg kjenner litt av det triste forsvinne. Det føles deilig! Se rundt deg. Ikke tenk mye, bare se på ting mens du går.

Det er de små tingene som betyr noe i begynnelsen. De små tingene som gir deg en litt god følelse i magen...

Og som gjør at du etter hvert kan gjøre andre ting, fordi selvtilliten gradvis kommer tilbake.

Du våger! Og du har alt å vinne på det...

Og blir du avvist? Så hva? Da betyr det bare det at personen kanskje er lik som deg? Usikker og redd? Dårlig selvtillit? Har dårlig tid?

Ikke alle går overens heller. Ikke ta det innover deg! Gå videre.

Tenk at det var ikke meningen.

Det er flere som deg der ute... Du er ikke alene. Selv om du føler det hele tiden.

Det er ikke alle det synes på heller...

Tenk litt over det neste gang du rakker ned på deg selv... Du er ikke alene.

Prøv å snu det negative til noe positivt. IKKE tenk ordene "aldri" eller "tviler på".

Det er så negativt! Du psyker deg rett ned i kjelleren...

Tenk heller "kanskje". Kanskje det går! Tenk "skal"! Dette skal Jeg klare!!

Mann deg opp litt innimellom! Det kan være nokså skummelt men det er verdt det.

Du befinner deg kanskje under overflaten, på et grumsete sted fylt av fortvilelse, sorg og problemer. Og det KAN være sunt å kjenne litt på slike sider. Samtidig er det kun deg selv, DU, du alene som må snu dette! Begynn i det små. Sett deg små mål... Og ta det derfra.

Igjen... : Husk å forsøke å tenke positivt. Snu negative tanker.

Stopp de med en gang de kommer! Vær bevisst på å gjøre dette. Ikke slutt med det.

ALDRI GI OPP. Det er en grunn til at du er til. Noen er glad i deg selv om ikke de sier det til deg. De fleste tenker det bare... At de er glad i deg. Men glemmer å si det. Gjør du det selv også?

Har du en mor eller far du er usikker på om er glad i deg? En kjæreste? Venn? Søster? Bror? Osv.

Ta initiativ! Du alene! Kontakt personen du er glad i. Gi den/de en klem og si at du er glad i ham/henne/de. Hvis avstanden er for stor? Ring og si det! Hvis de er i utlandet? Send en sms og si det! Ikke bare føles det godt å si det, men den som får høre det blir veldig glad også.

Tenk om den du er glad i sitter med samme tanker som deg?

Eller at de ikke tenker så mye på det fordi de vil alltid være glad i deg uansett, og derfor tar det som en selvfølge at du vet det?

De vet ikke at du har det vondt før du forteller det...

Kanskje de venter på at du skal si noe?

At de venter på at du skal fortelle hva som er galt? Mange vil ikke presse barna sine...

Eller sine kjære...

Mange er ikke flinke nok til å bry seg... Da må du vise at du kan! Du tør! Og de får vite...

Det er mange som ikke "ser tegnene" fordi de er for opptatt med sine ting.

Sett deg ned med han/henne og fortell...

Fortell hvordan du føler det inni deg. Fortell at det sårer deg at du ikke føler du får tid nok, at du fortviler mye, at du sliter men ikke ønsker å være så negativ. At du er flau over å slite med slike ting... Våg å be om hjelp!

Ikke alle skjønner noe før det er for sent... Gi andre sjansen til å hjelpe deg, når du ikke er sterk nok. Det kalles mot! Mot å våge å fortelle. MOT å våge å selv spørre om hjelp... Du må gi andre sjansen til å få lov til å hjelpe deg... Om du ikke vil selv... Vil du svikte de du er glad i?

Fordi hvis ingen gjør noe, hvordan skal det da gå...?

Skal alle bare ignorere hverandre eller ikke se det som er galt fordi ingen vil si noe?

Ta vare på de rundt deg, vis at du er glad i andre, så vil du også selv motta...

Skriv en ny kommentar

psykisk helse

psykisk helse

19, Agdenes

jeg lager denne bloggen, for å gi folk innblikk i hvordan det er å være psykisk syk, hvordan det er å ha dårlig psykisk helse, hvor mye den hemmer en, hvilke tanker som kan styre'en. Dette er mitt liv, og jeg velger å være anonym. Det vil komme dekk navn, og visse hendelser kan bli snudd litt på. Jeg vil helst ikke bli gjenkjent og dette er ingen gjettekonkurangse. Jeg skriver for min egen del, men også for leserene. Om dere har noen spørsmål, eller innblikk, eller vil ha inn et innlegg, send mail til; Psykiskhelse@live.com og jeg vil svare alle så godt jeg kan. Jeg setter også veldig pris på kommentarer, det lyser litt opp. Jeg søker ikke medfølelse eller sympati, eller oppmerksomhet. Jeg vet det er flere som meg der ute, og jeg vil hjelpe dem. Jeg vil vise dem at det finnes flere utveier, jeg har klart meg så langt, med selvmordstanker i et halvt år. Du klarer dette, men det er en kamp. Jeg vil vise folk at dette kan skje med din beste vennine, uten at du vet det. Dette er ikke uvanelig og dette er realiteten for andre. Ta det du leser her med et åpent sinn.

Kategorier

Arkiv

hits