psykiskhelsee

Jeg er russ nå. Det sjokker meg at jeg har kommet så langt. Jeg har klart det, fordi jeg ikke lenger er megselv. Disse følelsene jeg har i meg. Det er bare galt. Jeg gruer meg til i kveld. Natt til første mai, offesiel drikke dag føre russen. Gud. Jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal forklare det, jeg bare føler meg så anderledes. Jeg er ikke meh selv, og jeg klarer ikke kontrollere det. Hva skjer med meg? Jeg bare.. Gah. Jeg vet ikke.

Sinnet mitt bobler. Jeg trodde pillene liksom skulle funke jeg, men jeg har mindre kontroll på sinnet mitt enn noen gang. Og denne gangen klarer jeg ikke holde det inne. Og jeg vet jeg vil såre noen. Jeg har aldri vært så sint før, og det skremmer meg.

og jeg gråter hele tiden, jeg vet ikke hvorfor, men jeg klarer ikke styre følelsene mine.

Og du. Kjære lille deg. Du aner ikke hvor såret og skuffet jeg er.

Knust. Ødelagt. Alene.

Jeg ødelegger alle vennskap jeg setter pris på.

Og uansett hvor bra jeg gjør det, blir jeg vel aldri bra nok for deg? Du bruker all tid du har på å trene henne, fordi hun suger. Du hjelper aldri meg, også sier du at jeg ikke er bra nok? Du er treneren min. Og forresten, om du ikke har merket det, er jeg ubeseiret! Ingen har slått meg ennå!

Jeg er missunnelig på deg. Du får hjelp. De bryr seg. Selv om du ikke ser det selv. Jeg trygla Og ba om hjelp, Og de brydde seg ikke. Du er så heldig.

Og helt ærlig, jeg blir sint, fordi jeg er stresset, Og jeg er redd du skal overkjøre meg, Som du gjør gang på gang. Jeg kommer tryglende tilbake fordi jeg savner deg.

jeg skulle ønske du skjønte meg, forsto meg. For det tror jeg ikke du har gjort på lenge. Hver gang vi krangler er det rett i forsvarsposisjon Og angrip. Også, overkjørt. Tryglende.

Jeg bryr meg, herre, så uendelig mye Og det vet du egentlig! Men du vet også, at jeg er skjør

.Og at jeg ikke Kan tillate meg selv å bli så knust hver eneste gang. Og jeg må sette punktum. Og det er jævlig hardt.

"Jeg er min egen person, jeg er ikke deg, du er ikke meg, Og vi er ikke en.

Hit Og ikke lenger. "

Jeg føler at jeg råtner her i byen. Jeg går med en følelse i magen om at jeg ikke hører til her At jeg egentlig skal være et annet sted, gjøre noe annet. Være noen andré.

Dagene nå er jeg et vrak. Angsten tar overhånd igjen. Jeg er utslitt, Og hodet mitt er over alt.

Jeg hadde billett til en konsert forrige uke. Også klarte jeg ikke gå, hvor Patetisk er ikke det? Treningen til NM går dårlig. Jeg er heletiden irritert

jeg har nå blitt overvektig. BMI en sier det, gamle fostermoren min sier det. Bestemoren min sier det, Og nå var jeg faktisk ganske langt unna spiseforstyrrelsestankene..

Og forresten, jeg er under testing for adhd. Familen støtter meg ikke, men jeg bryr meg ikke.

Hver gang jeg ser på sånne sangkonkurranser merker jeg det kribler i hvert eneste fiber i kroppen min. Gud hva jeg skulle gitt for å ha mot til å dra på en sånn. Jeg har lyst. Jeg blir så forvirret av hva folk sier og gjør. Jeg tror aldri jeg har sagt dette til noen, men jeg øsnker å leve av sang. Det har alltid vært drømmen min. Men hvem sin er det ikke? Jeg er for redd for nederlag, til å tørre. Og jeg vet jeg vil få det. Men hver eneste gang jeg får et kompeliment på det, slår tusen flammer seg på i meg. Samtidig som jeg ikke tørr å tro dem. Det er vanlig høflighet å si det, selv om man syns det eller ikke. Men en dag, skal jeg. En dag. 

Jeg var påmeldt i fjord. Men ditcha det pga bronkitt og bihulebetennelse. En dag, før jeg dør. 

Depresjonene er her igjen. Tar hånd om hele meg. Jeg beklager J, for at jeg er sånn jeg er. Men det er den jeg er. Familien min godtar meg ikke. Jeg er blitt vidresent fra legen for å få sjekket meg for ADHD. Er så lei av å ha alle disse problemene ved skolen og at ingen bryr seg. Jeg er så sliten av at alle tror jeg bare finner det på. At ingen tror på meg. Men jeg kan ikke noe for de, og det er for vanskelig. 

Jeg er et vrak om dagen. Sitter bare innelåst, krangler med kjæresten. Jeg er en Zombie igjen. Men med sinne. Jeg bare sover, spiser og går på skole. Dagene går så fort at jeg såvidt rekker å blunke og livet og vennene mine kjører avgårde uten meg. Før jeg rekker å få sukk for meg er vi to uke forbi. Jeg har hatt en hel haug med prøver og ting som jeg ikke har fått med meg. 

Også er det treneren min da. Jeg blir så såret, skuffet og forbannet. I det ene øyeblikket roser han meg opp i skyene. Skryt til jeg nesten drukner i det. Snakker om at jeg MÅ dra på NM. Jeg er langt over god nok. Og når dagen kommer, når jeg spørr om hans mening, (ettersom min verge har vært negativ.) mener han jeg ikke trener bra nok, lenge nok. Jeg er plutselig, på fem minutter, ikke god nok. 

Og her sitter jeg. Har nå syngi i 3 timer på deppe sanger, i sofaen og fryser men ikke nok krefter til å ta teppet som ligger ved siden av meg og brette det over en gang.. patetiskt. 

Jeg er lei av å være ditt andre valg. Din person du kommer til for å klage. Vi var en gang bestevenner. 

Og jeg ønsker jeg kunne be deg ryke og reise. Si i fra at nok er nok. At jeg ikke orker den måten du behandler meg på. 

Men jeg er for redd for å miste deg. 

Ikke den personen du har blitt, men den personen jeg har i minnet. 

Min bestevenn. Min tvillingsjel. For en periode var vi det. 

Og jeg vet du ikke ser på meg på den måten, og jeg vet jeg ikke betyr like mye for folk som de betyr for meg. 

Men du betyr mye for meg. 

I feel like I am sitting in a room full of people that I love, and you know what, they just don't care that I love them. They don't care whether or not I live or die. To them I'm just another girl, just another stranger. To me, they are my best friends, the only people I have left.

Jeg hadde mye å blogge om. Men jeg glemte det.

jeg vil ikke bli glemt. Men jeg har aldri nok ork til å hindre folk i å glemme meg.

Hvorfor må alt være en konkurranse i min familie? Jeg fikk vite ting om min fortid i går. Ting de Har holdt skjult. Og jeg føler meg så rar. Så ekkel. Så.. unormal. Jeg blir kvalm. Og jeg prøvde å si Det til kjæresten min, men han forstår det ikke. Han nikker, hører, Og snakker om noe annet. Sånn er det alltid Uansett hva.. Jeg fikk også beskjed om at jeg ikke hadde vært i mellom halvparten av det min x stemor hadde vært.